Del én: Eksklusivt intervju med Sea to Summits samarbeidspartner, Deanna Gerlach

Sea to Summit gleder seg over å kunne presentere vår nye familie med samarbeidspartnere for deg.

Deanna Gerlach, Tom Gerlach og de tre barna deres er de flotte menneskene bak kontoen @noodlesforbrekky, der familien dokumenterer sine eventyr, reiser og friluftsopplevelser.

Sea to Summit har vært så heldig å få samarbeide med familien Gerlach på et kreativt prosjekt i New Zealand, for lansering av det splitter nye IKOS Tent med Tension Ridge.

Gerlach-familien har vandret rundt 3000 kilometer langs Te Araroa-stien. De la bylivet bak seg og tilbragte seks måneder på et familieeventyr i naturen, og de hadde med seg teltet vårt.

Og i lys av den internasjonale kvinnedagen tenkte vi at dette er den perfekte anledningen til å la vårt globale markedsføringsteam ta en samtale med Deanna, som er livsstil- og eventyrfotograf, i tillegg til å være en ivrig fotturist.  

Dette intervjuet har vært en absolutt fornøyelse, fra den positive påvirkningen reising i naturen kan ha på en familie, til den surt ervervede lærdommen de har fått med seg på veien, råd for andre som vil legge ut på en lignende reise, og mye mer.

Vi fikk dekket et bredt spekter av emner, og derfor har vi delt intervjuet inn i to deler (del to kommer i morgen, så følg nøye med i Featured Blog-delen).

Så la oss gå rett til samtalen med Dee: Del én. Vi håper du liker den!

Sp: Hvilken rolle spilte barndommen din når det gjaldt å påvirke entusiasmen du har for friluftsliv og eventyr?

Sv: Foreldrene mine var folk som fikk ting gjort, og de lot ikke manglende inntekt eller lange arbeidsdager hindre at vi kom oss ut i naturen og fikk prøvd nye ting. Vi hadde mange eventyr med lavt budsjett sammen med mine tre brødre, og ofte søskenbarn i tillegg.

Jeg merket at mor og far hadde en naturlig forkjærlighet for å bare ligge og lese på sengen, men de anstrengte seg for å komme seg ut av sengen og ut i det fri - enten det gjaldt å lage ting rundt huset, i boden eller innhegningene, eller ved å ta oss med ut på oppdrag.

Vi tilbragte mange timer i vannet, på vannet, med å utforske kystlinjen, overnatte i sanddynene uten delt, bygge hytter, hanggliding. Far kjøpte gamle, brukte hanggliderdeler som han reparerte. Han laget en land yacht til oss, og til og med en liten motorsykkel som vi lærte å kjøre på. Den laget han av en gammel gressklippermotor.

Toms barndom hadde også mye frihet, med en nasjonalpark som kunne utforskes rett bak huset. Han har mye naturlig pågangsmot og er veldig sosial, og familien hans drev alltid med idrett og tilbragte tid utendørs med andre familier. Sammen er vi et fantastisk team.

Sp: Hva tente og inspirerte deg til å reise nesten 3000 km gjennom New Zealand med familien din? 

Sv: Det var flere ting som gjorde at Tom og jeg fant motet til å legge ut på dette episke seks måneders eventyret. Det begynte med en stor lengsel etter reise og eventyr. Denne lengselen bare større der vi fokuserte på karrièrene våre, familieforøkelser og helger tilbragt på sidelinjen i barneidretten. Selvsagt elsket vi det livet, og vi var spesielt glad i lokalsamfunnet, men det var liksom noe som ikke stemte. 

Da foreldrene mine omkom i en bilulykke, like før de skulle pensjonere seg, ble vi alle svært oppskaket. De sto oss veldig nært, de var friske og sunne, bare 63 år gamle, og de gledet seg sånn til årene de hadde foran seg. 

Slike situasjoner kan gjøre en ganske deprimert, men det er interessant å gå gjennom noe slikt og lære seg hvordan det er å føle seg fortapt og deprimert. I prosessen med å finne veien tilbake til overflaten, er det som om du oppdager livet med nye øyne. Eller kanskje du bare får økt intoleranse! Det som er sikkert er at jeg ble intolerant for alt jeg ikke lenger følte stemte i livet. 

Tom og jeg hadde alltid snakket om å legge ut på eventyr med barna, kanskje en tur rundt i Australia, slik foreldrene mine gjorde med de tre brødrene mine og jeg, på 80-tallet, i en gammel varebil og campingvogn, eller kanskje vi kunne flytte til et annet land for en stund, og lære oss et nytt språk. Jeg tilbragte mange timer med å undersøke og prøve å finne en måte å gjøre det på, men det var håpløst.  

Så kom coronanedstengingene. Tom pendlet ikke lenger til Melbourne, og etter at skolen og helgeaktivitetene ble satt på vent, opphørte også det meste av fotografarbeidet mitt. Det ble til at vi spilte brettspill med barna, trente i timesvis i den lokale nasjonalparken, vi kuttet kostnader der vi kunne, og vi jobbet med å forenkle livene våre.

Det føltes så godt. En utrolig lettelse. Endelig kunne vi puste - jeg er sikker på at du også følte det slik. En så bisarr måte å få plass til å tenke over hvor vi var og hva vi ville gjøre de neste par årene.

Mer enn noe annet hadde vi lyst til å oppleve mer av dette enkle livet, der vi hadde timer til overs til å knyttes sammen og utforske. Før corona hadde vi allerede begynt å snakke om å flytte tilbake til New Zealand for å komme nærmere familien der - spesielt når som mor og far var borte og min elskede bestemor var inne i sine siste år.

Jeg hadde lest om Te Araroa-stien, og den hørtest så krevende ut at vi ikke visste om vi ville klare det, men frykten og spenningen var så tiltrekkende at vi ikke kunne legge ideen fra oss. Så vi undersøkte alt vi kunne, og snart skjønte vi at vi bare hadde noen måneder på oss for å starte turen, hvis ikke måtte vi vente et helt år.

Det gjorde at vi raskt bestemte oss for å si opp jobbene våre, selge alle tingene våre, bestille hotellkarantene og visum og samle sammen alt utstyret vi trengte … vi hadde aldri før campet med overnatting som familie.

Sp: Hvordan har karrieren din som fotograf formet hvordan du opplever, oppfatter og samhandler med naturen? 

Sv: Mange fotografer er også introverte. Ved å holde seg bak kameraet kan de bli en del av noe uten å nødvendigvis måtte delta for mye. Jeg er vel noe midt i mellom, litt introvert og litt ekstrovert.

Jeg får energi fra andre, men jeg trenger også tid for meg selv. Kameraet ble en måte for meg å komme ut i verden på, jeg kunne delta på en forsiktig måte og observere lys og samspill, trykke ned lukkerknappen, smile og slå av en prat, for så å forsvinne bak kameraet igjen hvis jeg trengte rom. 

Jeg elsker det uperfekte og det som ligger mellom øyeblikkene, bevegelser og følelser. Jeg vil så gjerne at verden skal vite at uperfekthet er fullstendig vakkert, og at perfekthet er kjedelig og falskt.

Rusk til håret og vær stolt over arrene og rynkene dine, riftene i klærne dine og sårene på knærne. Det lærer du ved å ta del i vandrergrupper, og det er den beste lærdommen av alle. 

Sp: Hvordan tror du reising og friluftseventyr er unike når man opplever dem som familie? Synes du at turen din har en positiv påvirkning på familien din, da spesielt barna? 

Sv: Jeg nevnte det med å ta ting mer med ro og forenkle ting, som følge av coronanedstengingen. Det var også kaos, så klart. Vi mislyktes i stor grad med hjemmeundervisningen, og vi syntes det var utfordrende å være sammen i en tid der alle var vant til våre egne sfærer og verdener.

Magien med å dra på friluftseventyr som familie, er at man lærer å ta ting med ro og nyte tiden sammen. Toleranse. Man blir virkelig kjent med hverandre, kanskje litt for godt!  Spesielt stien var gull verd når det gjaldt å komme nærmere hverandre.

Du vandrer mesteparten av dagen, og med rytmen i fotsporene og lite øyekontakt er det lett å holde samtalen gående. Alle har sine opp- og nedturer, men alle deler dem, og de er kontrollerte. Du finner plass for deg selv når du trenger det, og du finner sammen med gjengen når du er klar for det.

Sp: Hvordan ble dynamikken deres som familie endret etter turen? Kom dere nærmere hverandre gjennom delte opplevelser, minner og en delt lidenskap for å fortsette å utforske naturen?

Sv: Nå er det nesten to år siden vi fullførte, og det har vært en vill tur siden den gang. Store nedturer med den uopphørlige stimuleringen i dagliglivet, jobb, skole, lekser, husarbeid og aktiviteter.

Tenåringenes søk etter sin egen identitet er en stor utfordring selv når man ikke flytter til et nytt sted, så noen av den opplevelsen ble garantert forsterket.

Jakten på nye kontakter og tilhørighet tar tid for oss alle. Vi finner oss fortsatt til rette, finner fortsatt veien. Likevel får vi alle næring fra tiden vi tilbringer sammen ute, øyeblikk der vi har delt et måltid og spilt kort.

Da får vi tilbake følelsen fra stien, og da kommer historiene og den gode følelsen vi håper aldri vil forlate oss.  

Vi håper du likte dette eksklusive intervjuet med Deanna Gerlach. 

Hvis du vil vite mer om Sea to Summits samarbeid med familien Gerlach, kan du se lanseringsvideoen i full lengde ved å klikke her.