Samtaler fra kanten, med vår nyeste merkevareambassadør, Daygin Prescott

      Intervjuet er utført og skrevet av Dave Sonntag

Der noen går forsiktig frem, stormer andre inn i det ukjente. I dette eksklusive intervjuet snakker vi med Sea to Summits nyeste merkevareambassadør, friluftsfotograf Daygin Prescott, om hans jakt på nye eventyr, å flytte indre og utvendige grenser samt overgå listen med årlige mål.

Så, du er nettopp kommet tilbake fra en løpetur. Løper du på sti eller asfalt?

Begge deler. Jeg bor på solkysten i Queensland, like ved stranden. Men denne helgen skal jeg løpe maraton. Stimaraton. Jeg er ingen løper, ikke på noen måte, men jeg tenkte jeg ville prøve.

Har du trent før de 42 kilometerne?

Egentlig ikke. Forrige uke løp jeg 50 km på en sti, og det var relativt brutalt. Ankelen min ble hele tiden vridd mot løse stener og røtter. Men det var gøy. Jeg liker å utsette kroppen for litt smerte nå og da.

Enig. Jeg har sett at du nettopp løp El Capitan [Yosemite National Park]. Hvordan var det?

Helt episk. Jeg ble virkelig overveldet av alt i USA. Alt er så mye større enn det vi har i Australia.

Det sies at El Cap er selve midtpunktet i fjellklatreruniverset. Det er på mange måter sant. Det var også en av de store tingene jeg hadde på årets liste. Da vi var på toppen av ruten «The Nose» , håpet jeg at jeg ville bli skremt, og føle meg sårbar og eksponert. Men overraskende nok følte jeg meg komfortabel mesteparten av tiden.

Det er fordi jeg egentlig ikke har klatret så lenge.

Det var akkurat det jeg skulle spørre om: Etter bare to år klatrer du El Cap?

Det tok ett år og ni måneder fra jeg først knyttet et tau til jeg sto på toppen av El Cap. Læringskurven var rimelig bratt.

Da vi først kom til dalen og tittet opp, ble jeg overveldet. Det er så bratt hele veien. Jeg har aldri sett et så stort fjell i hele mitt liv. Men så forstår du at dette vet du hvordan du skal gjøre, du må bare gjøre det lenge nok.

Det gjelder vel egentlig alt. Det er kanskje ikke så vanskelig. Du må bare gjøre det lenge nok. Det er den vanskelige delen. Mange kan prøve seg på et fjell eller teknisk klatring. Men å gjøre det 30 ganger på rad, på bare noen dager, det er en utfordring.

Det høres ut som fjellklatringens maraton.

Absolutt.

Hva fikk deg til å begynne med spenningsfotografering?

Jeg vokste opp i Sør-Afrika og flyttet hit til Caloundra [QLD] da jeg var tolv år. Jeg skulle alltid ned til sjøen, og da jeg fikk en GoPro til jul, begynte jeg å bruke den i vannet. Hvis du søker på navnet mitt på YouTube, vil du faktisk finne noen ganske gode GoPro Hero 3-redigeringer.

Det er notert.

Da jeg fylte 14, kjøpte jeg en Canon 7D med utskiftbar linse fra en tilfeldig fyr på stranden. Jeg begynte å ta bilder i havet, lagde videoer, fotograferte for den lokale bodyboard-sjappa og begynte å selge surfetrykk.

Jeg ville bli profesjonell surfefotograf. Da jeg var ferdig på skolen, tok jeg meg fri i tre måneder og flyttet til sørkysten av New South Wales. Men på veien ned var jeg innom en musikkfestival. Der brakk jeg armen. [Ler] Så jeg dro hjem igjen og begynte å ta friluftsbilder, og jeg kontaktet merkevarer, tok bilder av stiløpere og gjorde gratisarbeid for å bygge opp porteføljen min.

Og det var da du begynte med fjellklatring?

Jeg har alltid vært fascinert av fjellklatring, men jeg hadde aldri prøvd det. Jeg ble kjent med en fjellklatrer, og han tok meg med et par ganger. Så utviklet jeg ferdighetene til å bestige fjellene på egen hånd. Da ble jeg … helt besatt.

Jeg elsket virkelig hele prosessen med å måtte jobbe virkelig hardt for å ta disse bildene, og hele klatresamfunnet, det at alle var så begeistret for de samme tingene.

Der ute ser det ut til å være en balanse man må finne, mellom kreativitet og eventyr. Er det én av disse du fokuserer mer på enn andre?

Formålet med arbeidet mitt er å få andre interessert i å dra utendørs. For det er det jeg føler når jeg ser verkene til personer som Chris Burkard, Jimmy Chin og Renan Ozturk. De får meg til å virkelig ville reise ut og utforske disse stedene og til å få såre føtter og bli virkelig kald og virkelig trett … men til gjengjeld får du oppleve alle disse tingene.

Derfor handler det til syvende og sist om å legge ut på slike eventyr, men også å kunne framstille opplevelsen på best mulig måte.

Du har tatt bildene for denne kampanjen med Sea to Summit i Tasmania. Hvordan var det?

Virkelig kult. Det var virkelig kult … vent et øyeblikk.

[Går for å hente dagboken sin.]

Dette er listen min for i år. Jeg har satt meg selv noen hårete mål. Et av dem var å bli med på en kampanje for en global merkevare. Et annet var å komme i kontakt med en kreativ person som kunne inspirere meg, et annet var å møte en mentor.

Jeg kunne krysse av for alle tre på én reise.

Jeg har fulgt Denni og Sam [medlemmer i Sea to Summits produksjonsteam] en god stund nå. Jeg elsker Sams arbeid og hvordan Denni tar sine kommersielle bilder. Det at jeg oppnådde alle tre målene på én reise, det er ganske kult. Det er et veldig godt eksempel på den kreative prosessen når det er mange kreative mennesker med.

Apropos, jeg ser at du nettopp har vært i Kina for å ta reklamebilder for et hotell?

Det var en kul tur, vi bodde på et luksushotell og brukte nesten ingen tid på å ta bilder på hotellet. Fokus var på en fullskala reklamekampanje og opplevelsen ved å være rundt hotellet. Jeg brukte hele månedsvisumet til Kina som varte i én måned … så de tre siste ukene reiste jeg bare rundt.

Så klart du gjorde.

Jeg tok med meg noe klatreutstyr dit. Jeg kjente ingen i Kina, men jeg tok et fly, et tog og en buss til en by som het Liming, og der er det virkelig gode klatremuligheter.

Ingen kunne engelsk, og det var ingen fjellklatrere der. Men etter et par dager kom det en kvinne til byen, og vi dro på fjellklatring sammen. Det var virkelig gøy. For meg var det beviset på at hvis du kan gjøre noe én gang, hvorfor ikke bare fortsette å gjøre det?

Et av de største klagepunktene for fjellklatrere ser ut til å være utstyret. Hvordan påvirker utstyr av høy kvalitet på en tur som den du beskriver?

Du har linser, batterier, kameraer, kamerastativer og masse ekstra vekt. Når jeg har med meg lett utstyr, får jeg bedre mulighet til å skape det jeg vil. Siden utstyret er lettere å pakke, kan jeg ta med en mindre bag. Jeg kan gå lenger, raskere … alle disse tingene muliggjøres av at jeg har med meg lettere bagasje.

Jeg var ikke så opptatt av at utstyret måtte ha superhøy kvalitet før i år. Nå bruker jeg bare kvalitetsutstyr. Det er fordi å ha med utstyr som du kan stole på når du er på slike steder, utstyr som fyller mange funksjoner – lett, enkelt å pakke, alt dette – gjør jobben min enklere.

Mål for fremtiden? Jeg har sett den store listen med mål du kunne krysse av i 2023. Hva med 2024?

Jeg har veldig lyst til å klatre på Baffin-øya [Canada]. En av disse ekspedisjonene der du kan tilbringe mye tid på ett sted og du ikke ser et annet menneske.

Jeg har også lyst til å legge ut på en virkelig lang reise. Å tilbringe fem netter i fjellet, det er ikke å ta det helt ut. Jeg tenker at når en ekspedisjon varer mer enn to uker, det er da mye endres. Da kan du virkelig fordype deg. Jeg tror det er det jeg ser frem til neste år.

Det høres utrolig ut. Daygin, takk for at du tok deg tid. Og lykke til med helgens maratonløp!